Helene Guåker

Eller rettere sagt: Hvordan ska det se ut?

Designeren på forlaget har gitt meg flere gode forslag, og jeg har tatt med forslagene til 17.mai-selskapet, til familiebrunsj og til videregåendeelevene jeg besøkte på Katta. Etter gode innspill fra mange, ba jeg Beate Designer om å snu litt her, endre litt der og flikke litt der. Og nå sitter jeg igjen med fire gode forslag. Problemet er at jeg bare skal gi ut ei bok som heter Pølsefabrikken, og trenger bare ett cover. Jeg trenger litt eksperthjelp. Lyst til å hjelpe? Gi meg tilbakemelding enten her, på facebook eller på mail: hguaker@gmail.com

Forslag nr. 1:

Forslag nr. 2:

Forslag nr. 3:

Forslag nr. 4:

En måned har gått og vips så var oppholdet mitt her i Budapest over for denne gang. Jeg har fått gjort alt det jeg skulle; gnukka, gnidd, polert og pussa på Pølsefabrikken, jeg har hatt litt ferie - i og med at sommermånedene kommer til å gå med i Aftenpostens lokaler, (jeg trenger jo penger jeg også, som alle andre), og så har jeg forberedt mitt neste skolebesøk, som går til Hamar Katedralskole, VG2 Industriell produksjon og VG2 Kjøretøy. Da jeg ble invitert begynte jeg så smått å tenke på at jeg måtte gjøre noe litt ænsles med disse elevene. Noe som kunne få dem til å tro på at litteratur ikke er noe far out og påtvunget, men at det kan være nært og lystbetont. Etter en del timer i boksen, type tenke, kom det en idé sprettende inn i hodet mitt. Noen dager seinere hadde jeg sydd sammen en powerpointpresentasjon med 40 bilder av ulike kjøretøy og bildeler, med det mål om å få elevene til å skrive ned de første ordene de kom på da de så bildene. 

Jeg fikk pps-n i retur etter at den hadde vært innom klassene, og så var ballet igang. Det var ikke mer enn en titt på de fem første ordene som skulle til, og så hadde jeg skrevet en tekst. Og sånn fortsatte det i to-tre tekster. Men så gikk jeg litt tom, og kjente på den følelsen alle skoleelever på et eller annet tidspunkt sliter med: De har noen regler å forholde seg til, i form av sjanger eller oppgavetekst, og så skal de presse ut noe som liksom skal være bra! Det er da galskap? (Nesten). Det er i hvert fall ganske slitsomt. Mye verre enn å bare skrive intuitivt, som jeg normalt gjør. Det skal godt gjøres at rammer virker oppblomstrende på kreativiteten når det gjelder kvalitetslitteratur, skal det ikke? Men for skriveøvelser er rammer svært gode å ha. Og det er vel det skole er; en øvelse i det som kommer seinere. Kanskje det ikke er mange av elevene på Katta som skal skrive mye skjønnlitteratur seinere. Men kanskje jeg kan bidra til at de vil lese flere bøker? Jeg har skrevet tekster om "vanlige" ting, som kjærlighet, død, fart og spenning - og så har jeg skrevet noen (kanskje) litt uortodokse... om sex og sånn. 

Uansett, mitt poeng er å få fram at litteratur kan være alt mulig rart! Og på mandag skal jeg møte elevene og vise fram tekstene som deres ord har grodd ut av. 

Jeg prøvde å oversette den ene teksten til engelsk - ikke at jeg er fryktelig stiv i engelsk, men jeg gjorde det som et lite forsøk på å vise noen i Budapest hva jeg drev med. Her er Everyone knows.

Everyone knows 

It's a normal day on the farm, the sun is shining and green buds are popping out everywhere. It's spring work in both the field and in the garden. Elina`s father is out in the tractor. Her mom's corner bent over a row in the kitchen garden. Is that where she`s going to plant carrots this year? Aron sits behind her playing with one of her little shovels. Want`s to do exactly as grandma and sticks his shovel into the ground. From the kitchen window in the farmhouse Elina can see him enjoying himself. He`s not speaking yet. Both his brothers talked before they wore one year old. Aron is almost one and a half now. It doesn?t matter, it must come when it comes, she thinks. The only thing she`s ever heard him say is tato. It came suddenly once he got to ride the tractor with her. In his toy box inside the house, he has a nice collection of toy tractors, and he shows them proudly to anyone who wants to see. Say tato, tato and drives them across the floor. Everyone predicts that he`s the next farm owner, because his brothers are only interested in computer games and football.

Elina think about how much easier it all was when she and Peter took over the farm. Her parents moved happily into the small house next to the farmhouse, they didn`t need a house of 300 square meters, just the two of them. Of course it was a relief for Elina and Peter to move into the big house, the apartment in Oslo wasn`t big enough for a family with three kids. Here on the farm, the kids could come and go as they wanted, they didn`t need to be driven to school, and there was no need for extra babysitting on weekends. Her parents was always here anyway. Everything had gone smoothly and well, no major conflicts, her father was even an obedient farm boy and worked happily the days he was in shape for it. He was always in shape in the springtime. And he was careful. If he wasn`t satisfied, so he redid it. Back and forth, always perfected to his fingertips. Although he never talked about it, Elina knew that spring work was the best thing her father did; to perform work that paid off, creating new life. This wasn`t his words, but it was her thoughts. That's why she coped with this life, working most of the day for virtually no profit. The months of hibernation in the winter crop was so sad, but then came spring and summer and autumn, and weighed up all the sad and cold. And of course, they had the cows all year round. It was nothing like running from the farmhouse in 20 degrees minus, and then get into the barn with at least twice as much heat. And the cows were thankful for what she did for them, they mooed happily when the food was served and snorted satisfied when the milk machine began to draw milk from the udder.

Its an hour before Peter is coming home from the office, it´s time to make dinner. In such periods, Elina made food for all, large portions of city food, her father called it. But he enjoyed it, Indian and Thai were his favorites.

She cuts garlic, onion and tomato, fry it in oil in a saucepan, season well with curry. She picks a few coriander leaves from the pot in the kitchen window and looks out on her mother's strong back. Aron is still sitting and babbling to himself. Peter had cut the chicken and made a marinade the night before, the pieces roasts well in the pan now. Elina goes back to the window and smells the herbs, stops at the anise plant and picks a handful of leaves. She can hear the tractor coming up the road, finished already, she thinks, and looks out the window.

A second goes, but it feels like time stands still. She`s not reacting, she knows that it`s already to late, the kid is too close to the tractor, her father can`t see him. Aron is lying on the ground, lifeless. The tractor stops and her father runs out and her mother`s screaming, or is it Elina herself, the scream drowns out the noise of the tractor engine, the scream drowns out all the words, all the tears, all the cries for help. The scream does not help no matter how much power is applied. The tractor can not again drive up the road and stop at the roadside and pick up the kid, then drive to the barn and park and come inside the house for dinner. The scream can not get Elinas mother to turn around and see what's going to happen with her grandson, run after and pick him up at the last minute, the scream can not get Elina to go and get anise in the kitchen window slightly sooner than she did. Everyone knows that time can not be turned back, and everyone knows that the kid is dead.

Ei venninne påpekte at forfatterlivet mitt hørtes utrolig glamorøst ut her på bloggen. Det må nok nyanseres litt. 2010 og 2011 besto av jobbing, skriving og studier. Noe mer? Nei, bortsett fra litt trening innemellom. Og så spiste jeg mat og gikk på do og gjorde sånne ting man liksom må gjøre når man lever. Vennene mine så jeg egentlig ikke noe til, både fordi jeg ikke hadde tid til å møte dem og fordi jeg ville spare penga mine. På disse to åra skrev jeg utkastene til tre romaner. Den første, romanen Annifrid og Maria, ble positivt mottatt av redaktøren på mitt gamle forlag. Så positivt at han mente det var absolutt sannsynlig at boka ville komme ut i løpet av to år. Hurra, tenkte jeg og redigerte litt etter oppfordring fra redaktøren. Så sendte jeg den nye versjonen tilbake til han og fikk den i retur med noen flere endringsforslag. Slik pågikk det helt til fjerde runde. Da ble jeg griseslakta i et møte med redaktøren og en konsulent som hadde lest boka. Slag i magan! Jeg hadde tydeligvis tråkka i feil retning og noen utgivelse kunne jeg se langt etter. Da møtet var ferdig trodde jeg at forfatterdrømmen min bare var noe tull, at den første boka var et blaff av noe jeg egenltig ikke hadde, og at jeg kom til å bli en såkalt en-boksforfatter. Jeg klarte ikke skrive på flere måneder og var egentlig ganske så trist og lei. 

Så leste jeg En dåre fri av Beate Grimsrud, og plutselig hadde jeg en idé til en roman klar i hodet. Da var det bare å begynne å skrive igjen, på det som pr. i dag er romanen Reparer meg . I mellomtida kom jeg inn på forfatterstudiet i Tromsø, mer presist påbygningsstudiet, der alle studentene skal jobbe med hvert sitt større prosjekt. Som opptaksprøve til dette studiet hadde jeg sendt begynnelsen av en roman kalt Pølsefabrikken. Jeg fikk ideen til denne boka tidlig i 2010, men måtte la den ligge på vent fordi Annifrid og Maria ble hovedfokuset mitt ei stund. Hovedlæreren min i Tromsø anbefalte meg å plukke opp igjen Pølsefabrikken, og da hadde ideen ligget og grodd så lenge i hodet mitt at alt egentlig var på plass - jeg måtte bare skrive det ned. Dette var høsten 2011 og på denne tida skrev jeg da altså på Reparer meg og Pølsefabrikken, samtidig som jeg jobba som ansvarlig for Si ;D i Aftenposten. Om jeg ikke hadde hatt noe særlig sosialt liv fra før, hadde jeg det enda mindre nå. 

Det nærma seg desember og jeg begynte å bli litt sliten. Så sliten at jeg hadde stresshodepine og svimmelhetsanfall så å si daglig. Og det var da det gikk opp for meg at jeg ikke kunne drive på sånn lenger! Så da ga jeg den vemodige beskjeden til mine fine sjefer i Aftenposten om at jeg ikke ville komme tilbake etter jul. Da avgjørelsen var tatt, endra mye seg. Plutselig skulle jeg satse som forfatter. Uten å ha noen friske kontrakter fra forlag å vise til... Det prøvde jeg å gjøre noe med, så jeg sendte begge romanene til mitt gamle forlag. Rett før jul fikk jeg avslag på begge. Om ikke slag i magan, så hvert fall et par-tre slap in the face. 

Og så reiste jeg down under! En reise jeg hadde lengta etter å gjøre i mange år, uten å hatt råd eller mulighet til å gjøre, (fordi jeg alltid har hatt noen "der hjemme"). På dette tidspunktet hadde jeg ikke hatt ferie på halvannet år, så det var noe jeg syntes jeg fortjente. Mens jeg var på tur sendte jeg Pølsefabrikken til en neve forlag og fikk avslag etter avslag. Slap, slap, slap, slap. Jeg takla avslagene bedre for hver gang. Likevel begynte det å ulme en bekymring i magen min. 

Da jeg kom hjem til Norge hadde jeg samla en god dose energi og gikk gjennom manusene mine, maksimalt fokusert. De ble bedre, og jeg sendte dem til Piratforlaget med verdens største håp i hjertet. Da jeg endelig fikk telefon om at de ville møte meg, ga det liv til håpet. 

Men sjøl om jeg skal gi ut Pølsefabrikken til høsten, og forhåpentlig Reparer meg i 2013 (hvis jeg rekker å bli ferdig) er ingenting noengang sikkert i dette forfatterlivet. Jeg kommer aldri til å få noen fast inntekt eller en bekreftelse på at dette er noe jeg skal gjøre hele livet. Det kan når som helst si stopp. Jeg håper selvfølgelig at det aldri gjør det. Dette er ikke noe jeg gjør fordi jeg har tenkt å bli rik og berømt, på noen måte. Jeg skriver fordi jeg ikke har noe anna valg. 

Hvordan jeg bare kan reise til Budapest, lurer du kanskje på? Det er på grunn av de oppsparte penga jeg har etter ikke å ha drukket mer enn et par dråper alkohol, etter ikke å ha shoppa mer enn et par plagg/sko, etter ikke å ha brukt penger på noe anna enn mat og husleie de siste par åra, og jobba på meg svimmelhet, nakkeproblemer og stresshodepine, som jeg fortsatt merker etterdønningene av hvis jeg stresser. 

Så nei, det er ikke spesielt glamorøst dette. Men det forfatterlivet jeg er på vei inn i nå, vil jeg ikke bytte med noe anna (i hele verden).

Joda. Neida.

Mer et statement, eller understatement, om du vil; jeg har fått oppheng på instagram. Så her kommer jeg til å publisere nok instagrambilder etter hvert. 

Det er mange bruktbutikker og antikvariater i Budapest. For mange,

spesielt for ei som har en sykdom som gjør at hun ikke kan gå tomhendt ut

fra slike butikker. 

Denne boksen er det fortsatt kakaorester i, fra en svunnen tid, antakelig. 

 
Næ, det er bare nabolaget mitt, Vajdahunyad Castle

Den drøyt 50 år gamle fotoveska til faren min er med over alt. Akkurat passe

stor, akkurat passe liten, og akkurat passe slitt.
 

Det er kanskje litt underlig. Å ordne seg leilighet i et fremmed land, i en hel måned. Uten alt for mange bøker i kofferten, uten noen filmer nedlasta på datamaskina. Uten noe som helst slags nettverk i landet jeg skal til. Meningen med oppholdet er å få fred og ro til å skrive, og det har jeg også gjort i tilfredsstillende mengde. Men midt oppe i all freden og roen, finner jeg meg sjøl sittende dag etter dag foran skjermen og tenker at det er litt lett å utvikle sosial angst i en sånn setting. Jeg trenger strengt tatt ikke bevege meg mer enn mellom leiligheten, treningssenteret og sparbutikken på hjørnet. Alt ligger i samme gate. Og med musikk på øra kan jeg gjemme meg inne i meg sjøl; ingen øyekontakt, ingen smil eller hei, ingen ordentlig menneskelig kontakt.

Treningssenteret er én ting, der er det jo bare meg og en drøss gutter. De så rart på meg i begynnelsen, men begynner å bli vant til meg nå. Pisker meg litt rundt, tøyser med meg. Hva de sier bak, eller foran, min rygg kan jo være hva som helst. Jeg forstår ikke et knyst Ungarsk. Men det er ikke så nøye. Det er alright å være der, kanskje jeg skal driste meg til å si at det er bedre enn noe treningssenter jeg noen sinne har vært på. Og det ikke fordi det er bittelite og småskittent og dårlig utstyrt, for å si det sånn. Men alle er høflige og oppmerksomme på hverandres eksistens! Om jeg sliter med å stille inn et apparat, er det alltid en som får det med seg og hjelper til. Om jeg gjør gjør en øvelse litt feil, er det alltid en som kommer og retter på meg. Sånne ting skjer ALDRI på norske treningssentre. Det var en digresjon. Saken er attreningssenteret blitt såpass trygt at jeg trenger flere utfordringer:

Markedet i parken. Rett bak kvartalet jeg bor i ligger en gigantisk park. Jeg pleier å jogge der, det er massevis av hunder og eierne deres, klinere på pledd og på benkene, bordtennisspillere ved utebordtennisbordene og skatere i skateparken. Og i helgene er det et marked ved en av konsertscenene i parken. Det er STAPPFULLT av folk. Jeg nærma meg området i power walk. Tenkte: Dette kan jeg ikke gjøre, dette kan jeg ikke gjøre, jo jeg gjør det. Og så fulgte jeg strømmen, betalte mine 4-5 kroner i inngangspenger og skrudde av musikken, skjønt med den ene øreproppen fortsatt godt plassert i øret. Jeg befant meg i et kaos av nye og brukte ting, mennesker med pruteerfaring fra en annen verden, og over alt hvor jeg snudde meg var det nye inntrykk å ta inn. 

På en sånn dag - da sola skinner på skyfri himmel, og det på bakken ligger tjukke lag med frø fra trærne, det føles som å gå på bomull - da er det fint å være ute. Ikke bare ute i naturen, men ute blant folk. Det er mer enn okei å være på et marked med kun ungarske innbyggere, høre noen plystre Summertime (and the living is easy...) bak meg, og utveksle noen ord med han som selger plater, jeg kikker gjennom hele samlinga hans. Bak boden ved siden av sitter en fyr, type korpulent, og sier noe om trening til meg, plateselgeren oversetter for oss. Jeg sier at det er for å bokse ned fyrer som han, han ler og forteller at han var bokser for ti år tilbake. Med små, forsiktige ord, hinglish kanskje, en blanding av engelsk og ungarsk, gjør vi oss forstått. 

Alt dette gjør så godt, og jo mer jeg gjør ting som gjør godt, jo mer vil jeg gjøre dem. Ikke noe vanskelig regnestykke i det hele tatt. Fortsatt 2,5 uke å gjøre det på. 

 Jeg er innom Városliget park mer eller mindre en gang om dagen, stort sett for å jogge eller lese.
 

Dette har jeg tenkt hver dag, helt sia jeg fikk den fantastiske beskjeden om at bok nr. 2 kommer ut. Jeg er livredd for å dø, fordi livet er på maks. En merkelig form for ambivalens. Jeg er jo så inn i granskauen glad! Hjertet mitt holder på å sprenge seg utover i bringa mi, jeg tror ikke det er mulig å bli noe lykkeligere enn jeg er nå! Samtidig tenker jeg (litt for ofte) på døden, eller det å ikke ha noe liv mer.  Men jeg ville ikke (for alt i hele verden) bytta det ut med usikkerheten jeg gikk med før jeg fikk den etterlengta beskjeden. 

Tidligere så spørsmålene i hodet mitt omtrent slik ut: Kommer jeg til å klare dette? Var det bare ei bok og ikke noe mer? Hva skal jeg finne på om jeg ikke har gitt ut noe innen fem år? Gi opp?

Nå: Blir jeg kvalt av øretelefonene mine i natt? Blir jeg påkjørt av en bil på gata? Vil flyet jeg sitter i dette ned? Vil noen stikke meg ned på gata? Har jeg uhelbredelig kreft som blir oppdaga alt for seint? Er alt for godt til å være sant?

Det virker ikke som det er for godt til å være sant. Jeg tror det kommer til å skje. Så lenge jeg ikke dør i mellomtida. 

Det var omtrent slik det ble sagt, på det lille møterommet hos Piratforlaget kl. 15.00 i dag. Jeg hadde vært på Drammen videregående og holdt foredrag for tre klasser, i tre halvannentimes økter.  Men jeg hadde likevel (selvfølgelig) energi nok til å juble relativt høyt (med en tåre i øyekroken) da jeg fikk beskjeden jeg har drømt om så lenge. Endelig en bekreftelse på at alt dette ikke bare var et blaff. Endelig en bekreftelse på at jeg kan mer enn bare én bok. Endelig en bekreftelse på at det var rett å slutte i Aftenposten og flytte hjem til Nes for å virkelig satse. Endelig. 

Hvor lenge har jeg hørt den setningen i hodet? Vi vil gi ut boka di. I september! I år! Vi vil gi ut boka di. I september! I år! Vi vil gi ut boka di. I september! I år! Vi vil gi ut boka di. I september! I år! Vi vil gi ut boka di. I september! I år! Vi vil gi ut boka di. I september! I år! Vi vil gi ut boka di. I september! I år! Vi vil gi ut boka di. I september! I år! Vi vil gi ut boka di. I september! I år! Vi vil gi ut boka di. I september! I år! Vi vil gi ut boka di. I september! I år! Vi vil gi ut boka di. I september! I år! Vi vil gi ut boka di. I september! I år! Vi vil gi ut boka di. I september! I år! Vi vil gi ut boka di. I september! I år!  Vi vil gi ut boka di. I september! I år!

Gange dette med titusen, så er vi vel der... Pølsefabrikken kommer da altså i september hvis alt går som det skal. Hurra!

 Det er noen som har etterlyst en fortsettelse på Pølsefabrikken, og da er jeg ikke spesielt vond å be :)

3.

Det var ferievikarene som fikk gjennomgå. Alle på hele fabrikken meinte de var over oss, og formann Olsen var den verste av alle. Han spytta da han sendte kommandoer ut av kjeften sin, og vi som sto ved båndet prøvde å skjerme pølsene så godt som overhodet mulig, men det var ikke fritt for at ei og anna spyttklyse falt ned og blanda seg med pølsene som rulla framover. Vi kasta hjelpelause blikk til hverandre der vi sto på hver vår side av båndet og gjorde det Olsen sa; holdt kjeft og konsentrerte oss, fortsatte å ta fem og fem pølser i hver neve og legge dem oppi fordypningene i plasten. Han plaga oss, bare på pur faen. Det blei i hvert fall ikke noe bedre av at han kom bort og ba oss om å gjøre det vi faktisk gjorde. For vi kunne ikke snakke sammen, maskinene bråkte og vi måtte jobbe raskt for å fylle hvert tilmålte rom. Det var ikke bare disse unødvendige kommandoene, det var hele fyren som irriterte meg. Han gikk som om han trudde det var han som eide sjappa, traska rundt i bygget med den brautende gangen og så rundt seg med smale auer, målte arbeiderne og jobben de gjorde, noterte noe i ei blokk, nikka megetsigende, rista på huet eller bare glåmte stygt. Lurer på hva han skriver om meg, tenkte jeg, og skreiv en lapp som jeg slengte i forslagskassa inne på pauserommet. Anonym selvfølgelig. ?Er det slik at spyttet til Olsen er en nødvendig ingrediens for å få fram den riktige odør og smak i pølsene, eller er det slik at han bør gi beskjeder på minst to meters avstand fra båndet, slik at vi slipper det sure sigarettsikkelet hans???

4.

Da Olsen fikk øye på meg dagen etter kom han springende etter meg inn i pakkeriet. Han vifta med lappen og var rød i trynet.

-         Har du noe med detta å gjøra?

Jeg kikka på lappen, lot som jeg leste. Kikka uforstående på han og rista på huet.

-         Ikke mi håndskrift, så da kan det ikke væra meg, sa jeg.

-         Det var noen som så deg inne på pauserommet i går.

-         Jeg så også noen på pauserommet i går.

-         Ikke vær smart, noen så at du gikk dit etter at skiftet var over.

Det så ut som om aua hans skulle sprette ut av hodet.

-         Måtte hente mateska mi, sa jeg.

-         Hvis du trur at du kan komme hit og ture fram som du sjøl vil, må du for all del tru om igjen. Er ikke vanskelig for oss å få tak i skikkelige folk.

-         Nei, jeg ser det.

-         Jeg holder et øye med deg, vær du sikker.

Jeg snudde meg og stilte meg opp på plassen min, akkurat passe fornøyd. Men det varte ikke lenge før jeg kjente de stikkende aua til Olsen på meg, han sto plutselig foran meg, på andre sia av båndet, jeg ante ikke hvor lenge han hadde stått der. Men han hadde ingenting å ta meg for, måtte bare gå videre, og la igjen en eim av svette og billig deodorant.

...og skrevet reiseblogg fra en annen bloggleverandør (heter det det?)! Jeg har dårlig samvittighet og lover å "aldri" gjøre det mer.  Det er delvis derfor jeg har vært rimelig fraværende en stund. Delvis er det også fordi jeg ikke har hatt tid til å skrive blogg, siden all min tid har gått med til manusjobbing og avisjobbing.

Resultatet av all jobbingen ble at jeg ble passe sliten og måtte ta meg en velfortjent to-måneders ferie i Australia og New Zealand. Der så det slik ut: http://noraandhelenegodownunder.wordpress.com/

Det har kommet andre resultater av jobbingen også; to romanmanus herved sendt inn til forlag i skrivende stund. I hvert fall for et par timer siden. Det kan gå til helvete eller det kan gå bra. Jeg håper på det siste, og legger ved begynnelsen av den ene romanen, som forresten heter Pølsefabrikken.

 Del 1.

ORDENSREGLEMENT:

Ulovlig oppførsel inne i fabrikken:

Banning

Pølsespising

Lek med pølsene

Sabotasje

Ikke tillatt inne i fabrikken:

Smykker

Ringer (med unntak av giftering eller inngrodde ringer)

Tyggegummi

Snus og sigaretter skal kun nytes på pauserommet.

Overtredelse medfører strenge tiltak.

1.

Det begynte som et feilgrep. Jeg skulle aldri vært der i det hele tatt, men etter gymnaset hadde jeg ikke rukket å finne meg sommerjobb, eller var det at jeg ikke hadde orka ta meg bryet. Det fikk jeg svi for nå. Jeg måtte ta det bikkjene fikk. Og det var jobb på en pølsefabrikk. En faens pølsefabrikk. Men før jeg kunne begynne å jobbe måtte jeg testes, en jævla opptaksprøve på en pølsefabrikk! Det var nesten så jeg begynte å le høyt inne på sjefens kontor. Hun presenterte seg Grøndahl, ei grågusten kjerring med hjemmepermanent, og så ut som det fjerneste du kan komme en sjef. Nestlederen het Mauseth og jeg skjønte umiddelbart at jeg ville kalle henne Bikkja, på grunn av den distinkte afghanske mynde-looken. En fyr i en blå overall som kalte seg formann Olsen så overdrevent målende på meg, det blå stoffet stramma så hardt over magan at det så ut som det når som helst skulle revne. Okei, det var en løgn. Olsen var tynn som ei flis og slettes ikke slik jeg hadde sett for meg at en formann sku se ut. Ingen vorter i trynet, ingen ukontrollerte rykninger. Han så nesten ut som han hadde vært en kjekk kar i sine yngre dager. Men for meg ville han alltid være ei feit faen full av pølsevann og anna dritt. Og ingen som sto på kontoret virka som de hadde lyst til å le. Gribbene skulle bare vite hvor raskt jeg kunne jobbe, hvor mange feilpakkinger jeg hadde i løpet av en time, hvor godt jeg tålte kommandoer fra øvre hold. Jeg hata kommandoer fra øvre hold.

- Dette er ikke et sted for pingler, sa nestlederen og la arma i kors.

- Fint, sa jeg.

- Og heller ikke for frekkaser, sa fyren i overall.

- Godt å høre, da passer jeg bra inn, sa jeg.

- Det får vi se etter opptaksprøva, sa Hjemmepermanenten, og pekte på fyren i overall.

Han hadde stygg bart og et falskt smil. Eller kanskje det var falsk bart og et stygt smil. Barten var i hvert fall skeiv og klumpete av bartevoks.

- Bli med og vis hva du duger til.

Dette er jobb for meg, tenkte jeg. Jaggu sa jeg smør. Jeg sendte noen misunnelige tanker til studiekamerater som hadde jobb på ferieskolen i byen, der de underviste i norsk og engelsk, noen hadde matte og religion. Filosofi, tenkte jeg. Det skulle vært et fag i folkeskolen. Så kunne jeg satt noen fornuftige griller i hue på benkesliterne som måtte sitte der og trøkke fordi de ikke hadde bestått faget sitt. Fått dem til å forstå hvor viktig det var med utdannelse, argumentert med at det alltid ville være folk med høyest utdannelse som styrte landet, at det var folk med visdom som kom lengst. Jeg skulle faenmeg snudd hele røkla til å bli en eneste stor masse av kunnskap og når jeg ikke hadde mer å lære dem skulle de gå ut i verden og glupsk sluke all opplysning de kom over, og siden spre det glade budskap. Det hadde vært noe det.

- Hører du etter, Holmestad?

Det var fyren i overallen som prata til meg gjennom den mislykka snurrebarten sin. Han var formann og styrte skuta fra gølvet. Det var det eneste jeg hadde fått med meg, og han hadde sikkert prata konstant i de tjue minutta han viste meg rundt.

Hele fabrikken besto av slakteri, produksjon og pakkeri. På slakteriet jobba de store gutta. Feite overarmer, feite mager og feite i huet. I produksjonen var det omskolerte slaktere som ikke lenger hadde feite overarmer, og noen husmødre som hadde stappa pølse sia de kunne gå. Jeg var for spinkel for slakteriet og for ømfintlig for produksjonen (mosing av kjøttrester, bein, brusk og slintrer var definitivt ikke noe for meg, jeg hadde ikke lyst til å vite hva de hælvetes pølsene besto av). Heldigvis var det i pakkeriet de trengte folk, det sku ansettes ti ferievikarer innen 1. juli, og en av dem kunne bli meg.

2.

Dermed tok jeg opptaksprøva, og besto med glans. Selvfølgelig gjorde jeg det, jeg var jo ikke dum i huet. Jobben var godt betalt, og det var lett. Stort sett. I enden av samlebåndet sto pølseslukern. Grillpølsene kom rett fra produksjonen på stativ, trøkka ned i pølseskinn av plast. Pølseslukern svelga hele remsa med pølser og spytta ut levningene på andre sia. Pølsene havna på rullebåndet, og endte deretter opp i ei plastikkremse med fordypninger hver tiende centimeter. Det sto to folk på hver side av plastremsene og heiv pølsene oppi, ti pølser i hver fordypning. Båndet gikk fort, og det var ingen nåde for dem som ikke greide å jobbe fort nok. Båndet rulla videre inn i ei vakuummaskin, og der var det i tillegg kniver som kutta opp pakkene. Det var ikke reint få som hadde mista en fingertupp eller to i den maskina, i et desperat forsøk på å få dytta inn ei manglende pølse før plastikken tetta seg rundt. Hvis det mangla ei pølse i pakka blei det bråk. Reprimander, trekk i lønna eller fyken. For de stakkarene som jobba her var alle tre omtrent like ille. Jeg hadde ingen planer om å sløse bort nevene mine på dette tullet og ikke var jeg redd for formann Olsen heller, det var han som sto for reprimandene. Mausethbikkja sto for lønnstrekka og Hjemmepermanenten sto for å sende folk på dør. Og det skjedde visst stadig vekk, det var visst mer gjennomtrekk her enn i et hus uten vegger og det forundra meg ikke i det hele tatt med slik administrering.

Fabrikklivet er easy, tenkte jeg. Feil. Jeg tok feil og hadde allerede skjønt det da jeg sto på kontoret til Grøndahl den første dagen. Det jeg hadde hørt om 70-tallets fabrikkliv med frie grenser og intellektuelle samtaler var rake motsetningen til det jeg hadde foran meg nå. Nå var det nytt tiår; tida da beleste folk jobba på fabrikk var helt klart over, her var det heller få som hadde lest noe særlig utover ABC og ord som kamerater, revolusjon og proletariat ukjente. Jeg forsøkte å trøste meg med at en sommer normalt sett gikk fort, særlig hvis den kun besto av å jobbe. Og det sku jeg alltids få til.